Voldtekt og seksuelle overgrep

Definisjon

Voldtekt eller andre seksuelle overgrep innebærer å bli tvunget til eller presset til seksuelle handlinger mot sin vilje. Et offer for voldtekt kan være mann eller kvinne, voksen eller barn. I det følgende vil vi gi eksempel på rutiner ved voldtekt som en enkeltstående hendelse, utenfor familien, som rammer personer over den seksuelle lavalder (16 år). For eksempler på rutiner som rammer barn i eller uten for familien, se seksuelle overgrep mot barn.

 

1. Mobiliseringsfasen

Mål: Å få vite om og sikre kontakt med alle som trenger psykososial oppfølging etter voldtekt, og samordne de som skal være ansvarlige for hjelpen som ytes.

Virkemidler: Målsettingen oppnås gjennom klare skriftlige rutiner for å tilby voldtektsoffer og eventuelle pårørende kontakt med kriseteam, evt. egne oppfølgingsteam ved legevakt eller lignende.

+ Varsling

  • Ansvarlig i kriseteamet, f.eks. psykiatrisk sykepleier, kontaktes av legevakt, overgrepsmottak, lege eller politi.
  • Informerer lege, legevakt, overgrepsmottak og politiet om den bistand kriseteamet kan yte i forbindelse med voldtekt og oppfordre alle om å forespørre voldtektsutsatte om vedkommende ønsker kontakt med kriseteamet og om representant for teamet kan ta kontakt.
  • Ansvarlig i kriseteamet tar kontakt.

+ Målgruppe og kriterier for oppfølging

  • Offeret for voldtekten
  • Ektefelle og annen familie
  • Foreldre til unge overgripere
 

2. Akuttfasen

Mål: Roe ned og begrense opplevelse av kontrolltap ved å redusere stress, gjøre akuttreaksjoner mulige å kontrollere, og bidra til støtte, informasjon og oversikt, slik at den som er rammet, så raskt som mulig kan gjenvinne og gjenoppta tidligere funksjoner.

Virkemidler: Målsettingen oppnås gjennom emosjonell førstehjelp (se Tiltak), informasjon og rådgiving, mobilisering av støtte fra nettverket og eventuelt organisering av praktisk og juridisk hjelp. Helsedirektoratet har nettopp utgitt en veileder for overgrepsmottak, vi anbefaler denne for alle fagpersoner som kommer i kontakt med offer for voldtekt (se Overgrepsmottak: Veileder for helsetjenesten, Helsedirektoratet).

+ Koordinering og ansvarsfordeling

Psykiatrisk sykepleier i kriseteamet får ansvar for å ta kontakt med den som er rammet, og tilby hjelp. Det er ønskelig at den som får ansvaret for denne kontakten, har kunnskap om reaksjoner på voldtekt og overgrep spesielt, og om krisereaksjoner og kriseintervensjon generelt. Det kan også være gunstig at to faste fagpersoner i kriseteamet har ansvaret for oppfølgingen av slike saker, for eksempel lege og sykepleier, eller sosionom og sykepleier.

I kommuner med etablerte overgrepsmottak er det viktig at det etableres skriftlige rutiner for samarbeid mellom mottaket og kommunens kriseteam.

+ Arbeidsform

Direkte oppfølging ved kartleggingssamtaler, informasjon og emosjonell førstehjelp (se Kartlegging og Tiltak). Senter for Krisepsykologi har utarbeidet brosjyrer om reaksjoner for offeret og brosjyre for hvordan pårørende kan være til hjelp som kan gjennomgås med offeret, og som vedkommende kan få med seg etter samtalen (se www.krisepsyk.no).

Indirekte gjennom informasjon, undervisning og veiledning til politi og helsevesen om vanlige reaksjoner på voldtekt, samt tips om tilrettelegging og ivaretakelse ved undersøkelse og avhør. Den som er voldtatt, er spesielt sårbar, og risikoen er stor for at rutiner rundt undersøkelse og avhør krenker og traumatiserer vedkommende på ny. Den som er offer for overgrep, må derfor møtes på en sensitiv og varsom måte. Forskning tyder på at jo mer konkret og tydelig offeret er forberedt på den medisinske undersøkelsen, desto mindre belastende vil denne oppleves.

+ Tiltak

  • Tilbud om følge til undersøkelse og avhør, dersom det ikke er naturlig at noen i nettverket gjør dette (dersom kriseteamet kommer inn umiddelbart etter hendelsen).
  • Hjelp til å kontakte advokat.
  • Hjelp til mobilisering av venner og familie etter hendelsen, slippe å være alene.
  • Gjennomgang av hendelsen med fokus på fakta og tanker (se Tiltak) og normalisering av reaksjoner. Dersom den som er utsatt, opplever sterke psykiske reaksjoner, er det viktig med støtte på at mange av disse vil kunne avta i løpet av de første ukene. Det er viktig at en ikke stimulerer til en samtale om de emosjonelle sidene ved hendelsen samme dag som den har skjedd, da dette kan forsterke minnene fra hendelsen. Søvn innen de seks første timene etterpå bør unngås av samme grunn.
  • Støtte og hjelp til å kjenne seg trygg. De fleste som blir utsatt for vold og krenkelser, vil ha et stort behov for å være i situasjoner de kjenner seg trygge og unngå situasjoner som gjør dem usikre.
  • Tilbud om hjelp til å informere ektefelle og/eller foreldre om overgrepet.
  • Informasjon til pårørende om vanlige reaksjoner etter voldtekt og råd om hvordan de kan være til støtte.
  • Tilbud om følge til videre avhør og møter.
  • Vurdere behov for sykmelding og behov for henvisning til spesialisthelsetjenesten.
  • Vurdere behov for praktisk hjelp, avlastning av omsorgsoppgaver i en periode.
  • Støttesamtaler med fokus på foreldrenes reaksjoner og hjelp til å takle disse.
  • For ungdom: Vurdere behov for fritak av prøver og tilrettelegging av undervisning i en periode. En voldtekt kan gå utover konsentrasjon og kan i en periode føre til store vansker med å følge med i undervisningen.
  • Voldtekt innen familie/samboerforhold: Hjelp til å kontakte krisesenter, undersøke mulighet for voldsalarm, rådgiving med hensyn til å bryte ut av forholdet.

+ Viktige betraktninger

Voldtekt har store og omfattende psykososiale konsekvenser som rammer selvbilde, forhold til egen kropp og intimitet, og tillit og forholdet til omgivelsene. Å bedre dette vil ofte kreve hensvisning og behandling i spesialisthelsetjenesten. De intervensjonene som foreslås her, er tiltak som kan gjennomføres på kommunalt nivå uten spesialiserte tjenester.

Voldtekt av menn og unge gutter: For mange menn og unge gutter vil det være meget vanskelig å ta kontakt med hjelpeapparatet/ politiet etter overgrep. Vær obs på at dette kan være ekstra skambelagt, og det kan være ekstra vanskelig, både å fortelle om overgrepet og bli undersøkt i forhold til det. Mange vil være redde for å møte fordommer hos hjelpere. Det er også mange myter knyttet til menn som har sex med menn. Disse er det viktig å være klar over og ha bevisste holdninger til i møtet med mannlige voldtektsofre. Hos mange menn vil tema rundt hevn og hevnfantasier, og tanker rundt overgrepet kunne påvirke seksualitet og eventuelt endre egen seksuelle legning.

+ Tidsrammer og overføring til videre oppfølging

  • Akuttfasen defineres ofte som den førte uken etter en traumatisk hendelse. De fleste voldtektsoffer vil trenge oppfølging utover dette. Gjerne oppfølging i form av støttesamtaler og gjentatt vurdering av behov for henvisning til spesialisthelsetjenesten den første måneden.
  • Det er en fordel om den som har etablert kontakt til vedkommende i akuttfasen, kan følge opp videre. En stor del av dem som opplever voldtekt, utvikler PTSD. Dette nødvendiggjør kartlegging/screening for dette og sikring av hjelp hos psykolog/psykiater for traumespesifikk behandling (se Reaksjoner og Tiltak).
 

3. Den videre oppfølgingen

Mål: Gi den som har blitt voldtatt, nødvendig psykososial hjelp og støtte over tid, slik at den rammede gradvis kan komme tilbake til en normal hverdag. Søke å hindre at den traumatiske opplevelsen får befestet seg som fysisk eller psykisk sykdom, eller gi unødig lidelse som gjør deltakelse i skolegang, arbeidsliv eller sosialt liv vanskelig.

Virkemidler: Målsettingen oppnås gjennom regelmessig kontakt med den som har opplevd voldtekt, og sammen med vedkommende fortløpende vurdere behov for tiltak, videre undersøkelser og nødvendig hjelp og støtte. Kontakt og tilbud om hjelp bør være der det første året etter voldtekten og for noen kanskje enda lengre.

+ Koordinering og ansvarsfordeling

Fortrinnsvis bør de samme som stod for akuttoppfølging, stå for den videre oppfølgingen, se over. Teamet kan følge opp direkte, eller i samarbeid med spesialisthelsetjenesten.

+ Arbeidsform

  • Bør være direkte og oppsøkende i forhold til offeret for voldtekt.
  • Indirekte i form av råd og undervisning overfor andre instanser, se over.

+ Tiltak for direkte berørte og pårørende

  • Støttesamtaler med fokus på å normalisere reaksjoner, forhold til eventuelle partner og annen familie.
  • Støttesamtaler med ektefelle, foreldre, eventuelle barn, evt. tilbud om henvisning til familierådgiving.
  • Hjelp til å forberede seg mentalt til en eventuell rettssak.
  • Tilbud om støtte i møte med rettsapparatet.
  • Oppfølging med samtaler etter rettsaken, med mulighet for å sette ord på opplevelsen og få støtte på egen forklaring og på egne valg.
  • Tilbud om sykmelding, tilrettelegging av skole eller arbeidssituasjon. Her kan det være nødvendig med informasjon om reaksjoner på voldtekt til skolen dersom det er mulig å informere skolen om hva som har skjedd og eventuelt samarbeide med skolens rådgiver om tilrettelegging av undervisningssituasjonen i en periode. Full sykmelding bør forsøkes unngått, fordi dette som oftest vil bidra til å redusere sosial kontakt og kan føre til større sosial isolasjon.
  • Tilbud om kontakt med interessegrupper og andre i samme situasjon.
  • Ved unge overgripere: Støttesamtaler og oppfølging for overgripers familie:
    • Informasjon og rådgiving til skole og nærmiljø.
    • Henvisning til spesialisthelsetjeneste.
    • Koordinering av tiltak med barnevern og spesialisthelsetjeneste.

+ Tidsrammer

  • Tilbud om regelmessige samtaler det første året. Behovet for oppfølging vil variere mye avhengig av type overgrep. Livssituasjon og innholdet av de hjelpetilbudene offeret får, vil også spille en stor rolle.
  • Innkalling til oppfølgingssamtaler, eller kontakt pr. telefon etter en måned og ved behov det neste året, med fortløpende vurdering av behov for mer oppfølging.