Ulykker

Definisjon

Med ulykker menes her hendelser som ikke kommer inn under definisjonen for transportulykker/større katastrofer og naturkatastrofer. Denne planen omfatter (enkeltvise) hendelser som er potensielt traumatiske, eller som fører til død eller fysiske skader av stor eller liten alvorsgrad, f.eks. fallulykker, trafikkulykker, brann og nær drukningsulykker.

 

1. Mobiliseringsfasen

Mål: Få oversikt over og kontakt med alle som trenger psykososial oppfølging etter en ulykke for å igangsette adekvat bistand så snart som mulig.

Virkemidler: Målsettingen oppnås gjennom skriftlige rutiner som er klare i forhold til varsling og henvisning, samt målgruppe for hjelpetiltak og kriterier for oppfølging.

+ Varsling

  • Tar utgangspunkt i oppdaterte navne- og telefonlister over oppfølgingsansvarlige.
  • Den etat (sykehus, lege, legevakt, politi) som først kommer i kontakt med ulykkesofferet og eventuelle pårørende, informerer om kriseteamets tilbud og forespør vedkommende om det er ønskelig at kriseteamet blir varslet.
  • Kriseteamet varsles.
  • Kriseteamet avgjør hvem som er ansvarlig for oppfølgingen, vedkommende tar kontakt med de berørte for å avklare behov for oppfølging.

+ Målgruppe og kriterier for oppfølging

  • Mennesker som utsettes for en ulykke som er potensielt traumatiserende ved at den har medført trussel om alvorlig skade eller død, eller faktisk har ført til død eller skade. Det er viktig å være oppmerksom på at både de som er kommet lettere til skade og uskadde ulykkesoffer, kan være i risikosonen for å utvikle alvorlige psykososiale vansker. I første omgang vil ikke planen omfatte mennesker som har kommet alvorlig til skade (sykehusinnleggelse lengre enn en uke), fordi disse vil være under behandling på sykehus og vil kunne få tilbud om psykososial oppfølging der. Planen vil kunne omfatte vedkommende etter utskriving, da gjerne i samarbeid med spesialisthelsetjenesten.
  • Pårørende til mennesker som har omkommet eller kommet alvorlig til skade i ulykken.
  • Mennesker som kan ha forårsaket ulykken.
 

2. Akuttfasen

Mål: Roe ned og begrense opplevelse av kontrolltap ved å redusere stress, gjøre akuttreaksjoner mulige å kontrollere og gi oversikt over hva som skjedde.

Virkemidler: Målsettingen oppnås gjennom klare skriftlige rutiner for hvilke tiltak som skal iverksettes, for eksempel emosjonell førstehjelp, omsorg, informasjon og rådgivning (se Tiltak).

+ Koordinering og ansvarsfordeling

Den som har ansvaret for oppfølging, har også ansvar for koordinering av kriseteamets tilbud i forhold til andre tilbud, f.eks. samkjøring av kriseteamets innsats med eventuell oppfølging av skadde og pårørende som er påbegynt ved sykehuset. Formålet er å unngå at disse blir stående uten tilbud etter at de har kommet hjem.

+ Arbeidsform

  • Direkte i form av samtale for å kartlegge behov, gjennomgang av hendelsesforløpet og støttesamtaler (se Tiltak).
  • Indirekte i form av eventuelle råd og veiledning til legevakt, politi, skoler og arbeidsplasser mht. tilrettelegging for ulykkesoffer og eventuelle pårørende.

+ Tiltak

  • Sørge for emosjonell førstehjelp gjennom omsorg, skjerming og informasjon (se Tiltak).
  • Systematisk gjennomgang av hendelsen med de involverte. Dette kan gjøres etter modell av debriefing eller defusing (se Tiltak), og kan gjennomføres med enkeltpersoner eller grupper, f.eks. en familie. Det gis informasjon om vanlige reaksjoner på traumatiske hendelser og råd om hvordan disse kan dempes (www.krisepsyk.no /Temasider – selvhjelpsmetoder). Det er viktig at en ikke stimulerer til en samtale om de emosjonelle sidene ved hendelsen samme dag som den har skjedd, da dette kan forsterke minnene fra hendelsen. Søvn innen de seks første timene etterpå bør unngås av samme grunn.

Atle Dyregrov har beskrevet ulike selvhjelpsmetoder i en serie videoer:

  • Vurdering av behov for henvisning til spesialisthelsetjenesten, og vurdering av behov for videre oppfølging (se Kartlegging).
  • Dersom barn er involvert i ulykken: informasjon til foreldre om barns reaksjoner og behov etter ulykker (www.krisepsyk.no /Temasider – Hjelp når man blir utsatt for ulykker), eller representant for kriseteamet kan, i samarbeid med foreldrene, påbegynne hjelp etter denne malen.
  • Dersom ulykken har ført til dødsfall:
    • Tilbud om følge for å se den døde og informasjon på sykehuset.
    • Mobilisering av støtte fra sosialt nettverk, f.eks. hjelp til å ta kontakt med familie og venner.
    • Råd om gjennomføring ved syning og begravelse.
    • Vurdering av behov for praktisk hjelp med krevende omsorgsoppgaver.
    • Råd mht. barn som pårørende, barn og ritualer (se Ritualer og www.krisepsyk.no /Temasider- Sorg hos barn).
    • Hjelp til å informere barnet om det som har skjedd. For flere forslag til aktuelle tiltak (se Selvmord, Barnedød, og www.krisepsyk.no).

+ Tiltak for nettverk

  • Tiltak for venner til den som har kommet til skade. Der unge mennesker har kommet alvorlig til skade f.eks. i en trafikkulykke, kan langt flere enn den berørte familien være rammet. Ungdomsgrupper søker sjelden hjelp for egen del og kan slite med mange vonde reaksjoner på det som har skjedd (se Barn og unge). Ved tiltak for vennegrupper, er det viktig å innhente og samarbeide med de pårørende og med den skadde selv, dersom mulig. Aktuelle tiltak kan være:
    • Gjennomgang av hendelsesforløp, normalisering av reaksjoner og selvhjelpsmetoder og fange opp ungdom som trenger tettere oppfølging.
    • Informasjon om skaden og invitasjon til å besøke sykehuset (dersom den skadde og familien synes det er greit). Mange unge vil gjerne støtte opp om venner som trenger det, men kan være usikre på hvordan dette skal gjøres. Hjelp til å komme over den første barrieren kan være viktig. Her er det selvfølgelig store forskjeller fra ungdomsmiljø til ungdomsmiljø.
    • Tilbud om informasjon til skole og arbeidsplass (i samråd med den skadde og pårørende) for å redusere ryktespredning og redusere engstelse (se Ressurser og samarbeid).
  • Ved dødsfall:
    • Råd om gjennomføring av ritualer (se Ritualer), f.eks. organisering av besøk til ulykkesstedet (dersom ungdommene ikke allerede har gjort dette på egen hånd).
    • Støtte på å oppsøke pårørende av den omkomne.
    • Forberedelse på minnestund og begravelse.

+ Tiltak for skole og barnehage

Tiltakene samkjøres med skolen eller barnehagens egne planer for kriser og dødsfall og kan inneholde:

  • Informasjon til klasse eller barnehageavdeling (i samråd med pårørende).
  • Gjennomføring av ritual for å minnes den som er omkommet (se Ritualer) (www.krisepsyk.no /Temasider- Sorg hos barn).
  • Forberedelse til å delta i begravelse.
  • Aktiviteter i klasserom og barnehage for å la barna uttrykke tanker og savn, for eksempel gjennom tegning, snakke om det som har skjedd i grupper, felles oppmerksomhet til den omkomnes familie.
  • Vurdere behov for tilrettelagt undervisning og fritak fra prøver for barn som er pårørende.

Tidsrammer og overføring til videre oppfølging:

  • Akuttfasen defineres som den første uken etter hendelsen.
  • Overføring til videre oppfølging vurderes etter behov. Noen tiltak kan allerede være planlagt utover akuttfasen som oppfølging av debriefing, støttesamtaler og eventuelle informasjonsmøter.
 

3. Den videre oppfølgingen

Mål: Gi berørte oppfølging og støtte til å gjenoppta en normal hverdag. Forebygge at traumatiske opplevelser utvikler seg til psykiske langtidsskader.

Virkemidler: Målsettingen oppnås gjennom klare skriftlige rutiner for regelmessig oppfølging og vurdering av videre behov for støttetiltak.

+ Koordinering og ansvarsfordeling

  • Psykiatrisk sykepleier, helsesøster (dersom barn er involverte) kommunepsykolog, prestetjeneste.

+ Arbeidsform

  • Direkte gjennom støttesamtaler og vurdering av behov for videre henvisning.
  • Indirekte gjennom råd og veiledning.

+ Tiltak for direkte berørte og pårørende

  • Påbegynte støttesamtaler fra psykolog, psykiatrisk sykepleier videreføres. Ved alvorlige skader som har ført til funksjonstap: Oppfølging av familien med støttesamtaler som fokuserer på:
    • Hvordan ulykken og eventuelle dødsfall kan påvirke samlivet.
    • Hvordan mestre hverdagen.
    • Sorg og tapsreaksjoner, endring i livsutsikter (livet ble ikke som forventet).
    • Videre behov for praktisk hjelp/avlastning.
    • Familiens fungering i den nye situasjonen.
    • Barns og søskens reaksjoner.
    • Ved dødsfall: Spørsmål rundt obduksjonsrapport.
    • Hvordan takle merkedager og påminnere.
  • Kartlegging/screening av komplisert sorg, PTSD, angst og depresjon ved symptomer som gir grunn til bekymring. Behov for henvisning til spesialisthelsetjenesten vurderes (se Kartlegging).
  • Vurdering av behov for forlenget sykmelding.
  • For barn/unge som pårørende etter alvorlige ulykker, kan rykter og stadig påtrengende spørsmål om den som er kommet alvorlig til skade, være plagsomt og belastende. Rådgiving til den unge mht. å takle dette, og rådgiving til skole om å gi informasjon for å dempe belastningen på unge pårørende kan være nødvendig.
  • Der unge mennesker kommet alvorlig til skade: Oppfølging av kameratgruppe og mobilisering av nettverk til å ta kontakt og til å holde kontakt med den som er blitt skadet.
  • Der unge mennesker har kommet alvorlig til skade eller omkommet: Oppfølgingssamling for kamerater med fokus på livet videre, hvordan støtte familien dersom noen ønsker det, hvordan takle egne reaksjoner, kriterier for å søke mer hjelp og forsøk på å fange opp ungdom som trenger henvisning videre (se Barn og unge og Kartlegging).

+ Varighet av tiltak

Varigheten vil være avhengig av ulykkens konsekvenser.

  • Ved ulykker som ikke har ført til varig, alvorlig skade, oppfølging så lenge symptomene er plagsomme, avslutning når vedkommende opplever å mestre symptomene på egen hånd, eventuelt videre henvisning dersom ingen bedring etter 1-3 mnd.
  • Der ulykken har ført til alvorlige skader/funksjonstap eller dødsfall, oppfølging av familien minimum det første året etter ulykken eller etter den skadde har blitt utskrevet. Ofte kan det være nødvendig med oppfølging som strekker seg lenger. Der en i familien har opplevd et alvorlig funksjonstap, vil det ofte være opprettet en kommunal ansvarsgruppe ved utskriving/overføring til rehabiliteringstjenesten, og samarbeid mellom denne og kriseteamet er viktig i planleggingen av videre psykososiale oppfølgingstiltak.