Pressekontakt i media

Håndtering av pressen ved kriser og katastrofer

Media er både en ”med- og motspiller” ved kriser og katastrofer. Etter større ulykker, katastrofer og lokalsamfunnskriser ivaretar media et viktig behov for informasjon til allmennheten ved sin formidling av fakta om hva som har skjedd. I den første fasen vil mange høre om hendelsen gjennom media, og i dag kan formidlingen være så rask at selv de nærmeste pårørende risikerer å få vite hva som har skjedd med sine kjære gjennom media. Det samme gjelder andre familiemedlemmer, venner og arbeidskolleger som utgjør det sosiale nettverket som vi ønsker skal støtte og hjelpe de rammede over tid. Dette forutsetter at riktige fakta raskt formidles til media, slik at en unngår at rykter, feilinformasjon, etc. spres til mange. Mangel på hurtig og korrekt informasjon kan i verste fall forvanske hjelpearbeidet betydelig. Ved Gøteborg-brannen, der 63 ungdommer omkom og flere hundre overlevde, førte den tidlige mangelen på informasjon til at pårørende brøt seg gjennom låste dører på Salgrenska sykehus for selv å se om de kunne finne sine savnede. Det enorme oppbudet av pårørende på sykehuset var vanskelig å håndtere i den første fasen, noe som førte til konflikter med personalet (Socialstyrelsen, 2001). Ulykkens flerkulturelle side, med så mange som 28 ulike nasjonaliteter involvert, forsterket kommunikasjonsproblemene.

+ Krisehendelser som innbefatter død

Når det gjelder krisehendelser som innbefatter død (f.eks. plutselig barnedød, mord eller selvmord), forholder pressen seg ulikt til dekning av disse. Mordsaker får oftest størst oppmerksomhet, og her er det også økt pressetrykk som ikke bare innbefatter hjelpepersonell, men også etterlatte. Den siste tiden har også medias selvpålagte taushet og hensyntagen til etterlatte ved selvmord hatt en utvikling mot større pågåenhet fra medias side. Dette kan settes i sammenheng med etterlattes uttalte ønske om større åpenhet om selvmord, og etterlattes situasjon generelt, samt samfunnets endrede holdninger til stigmatiserte grupper. Imidlertid fører dette til at både rammede, hjelpere og mediefolk skal gå inn i nye og ukjente roller, samt avgrense oppmerksomheten fra å gjelde ”grafsing” og overtramp inn i den personlige sfæren.

Også ut over den helt første fasen spiller media en viktig rolle med å formidle informasjon om sorg og samhold, om langtidsreaksjoner, hvor en får hjelp, selvhjelpsgrupper, etc. På mange måter vil forståelsen for de som er rammet av hendelser, med gjennomtrengende emosjonell kraft avhenge av at media formidler de berørtes reaksjoner, slik at omgivelsene empatisk kan møte overlevende og etterlatte i tiden som følger.

+ Media som motspiller

Men, som nevnt, kan media også ses som en ”motspiller”, i den forstand at de har et arbeid å skjøtte og et ønske om historier som kan selge avisen eller formidle intensiteten i menneskers opplevelser, uten at nødvendigvis de personer som formidler dette, er viktige i seg selv. Her kan enkeltmenneskets behov komme i konflikt med medias behov. Samtidig er det vanskelig for et menneske som akkurat er rammet av et ”mentalt jordskjelv”, å skjønne de langsiktige konsekvensene av å fortelle sin historie på TV eller i en avis, eller at bilder spres land og strand rundt, uten at de har kontroll over dette.

Vår erfaring er at svært mange journalister opptrer på en taktfull måte, men at det, spesielt ved større ulykker og katastrofer, alltid er noen som er villige til å gå litt for langt for et spesielt foto eller historie, og som så gjør vondt verre for mennesker som alt har det vanskelig. Fra katastrofesituasjoner kjenner vi til at mennesker som i sjokkfasen uttalte seg til pressen, har angret bittert etterpå. Spesielt TV har en stor gjennomslagskraft. Overlevende som ble svært medieeksponert etter Estonia-ulykken, har fortalt at de ble gjenkjent selv fire år etter ulykken på grunn av TV-intervjuer gjort dagen etter katastrofen. De opplevde seg som ”allmenn eiendom” (SOU, 1999). Derfor er det viktig å opplyse de rammede om hvilke konsekvenser medieeksponering kan få for dem senere. Det er helt nødvendig å sette grenser for når og hvor nærgående media tillates å være ovenfor de kriserammede, og tid bør nyttes til å forberede dem på hva medieopptreden kan innebære. Dette kan medføre både besk kritikk og latterliggjørelse av hjelperne fra media selv, et ubehag som medlemmer av for eksempel et kriseteam må kunne tåle. Samtidig er det absolutt ikke slik at en skal skjerme mennesker mot media bare for å skjerme dem, men en skal være oppmerksom på konsekvensene, og ikke slippe media tett på når følelsene er svært sterke, og de ikke selv kan greie å holde media unna.

+ Hvilke råd gir vi til kriserammede i forhold til pressen?

NB! Som overordnet retningsgiver vil vi påpeke betydningen av at kriseteam og annet hjelpepersonell uttaler seg i overensstemmelse med faktaopplysninger fra politiet ved enkelthendelser og større ulykker som innbefatter dødsfall (eks. transportulykker), og i saker som er under politietterforskning (eks. mord, voldtekt). Det er også avgjørende at en, gjennom tett kontakt med politiet, vet hva som kan gies av opplysninger på ethvert tidspunkt. Likeledes må alle opplysninger som går ut til andre enn pressen, være helt korrekte og i samsvar med opplysningene fra politiet.

De som har ansvar for den psykososiale oppfølgingen, kan ofte gjøre en god vurdering av hvem som kan møte pressen. Om det blant overlevende og/eller etterlatte er noen som synes å ha gode personlige mestringsressurser og god verbaliseringsevne, kan de forespørres om de kan tenke seg å la seg intervjue. Om det er noen som er spesielt viktige for pressen å få møte, fordi de hadde en spesiell posisjon eller rolle under hendelsen, så bør det vurderes om de kan tåle påkjenningen før en belaster dem med ekstrapåkjenninger. Noen ønsker aktivt å bidra med sin historie, og de skal selvsagt ikke hindres i dette. Om noen trenger tid før de orker å stille opp, kan dette formidles til media.

Noen av de råd en kan gi til overlevende og etterlatte, gjengis nedenfor. Husk at det er viktig med fleksibilitet i forhold til den enkelte situasjon, person eller familie, slik at en ikke låser seg til en eneste måte å tenke eller handle på.

+ Råd til berørte om pressekontakt

  • Du kan si nei til å la deg intervjue/snakke med pressen, og det er helt legitimt å gjøre det. Dersom du velger at media skal få din historie, er det viktig at du gir dem fakta så detaljert som mulig, for at deres formidling av hva som har skjedd skal bli så riktig som mulig.
  • Forvent likevel at det i aviser vil komme feilinformasjon, fordi de fleste forteller at deres historie alltid har noen feil. Det som er en viktig detalj for deg, kan bli feilsitert, og den trøst du kan ha er at folks hukommelse ofte er kort for slike detaljer.
  • Når en har opplevd et sjokk, så er en delvis beskyttet av den uvirkelighet som en opplever. Da kan en noen ganger opptre så rolig og rasjonelt at alle oppfatter en som så ”sterk” at det blir vanskeligere å slippe til reaksjoner senere, fordi alle forventer at en fortsetter å være sterk.
  • Tenk gjennom hva du vil si, og om det du sier kan ha noen negativ virkning for deg eller din familie. Hvis det er opptreden på TV, spør deg selv om du ønsker å bli en offentlig person for en kort periode, da mange vil kjenne deg igjen.
  • Vær forsiktig med å være bombastisk med hensyn til fakta. Det er lett at ting skjer uten at en legger merke til det, at noen ting ikke festes i minnet, at minneforskyvninger oppleves, at tidsopplevelsen bryter sammen, m.m. Om en uttaler seg svært sikkert om ting, som senere viste seg å være ens opplevelse mer enn fakta, for eksempel at det tok så lang tid før hjelpen kom, mens det egentlig gikk bare få minutter (endret tidsopplevelse), kan en kjenne seg ”dum” i etterkant.
  • Vær forsiktig med å si noe om hvem som har ansvar eller skyld for en situasjon. En del overlevende og etterlatte kan i alt for stor grad ta på seg skyld like etter alvorlige hendelser, før de har fått alle fakta på bordet.
  • Om du merker at journalisten vil ha deg til å si ting som du ikke føler du kan stå inne for, eller du sier noe som du senere angrer, så si fra, eventuelt si fra til en blant støttepersonellet som kan kontakte journalisten.
  • Mange journalister er gode til å lytte, og de kan gi en ”skulder å gråte på”, men ikke la deg forføre av setninger som ”det vil gjøre deg godt å fortelle historien din”, ”folk har et behov for å vite”. Om du trenger noen å snakke med, skal ikke dette behovet fylles av en journalist med fare for å bli gjengitt i media.
  • Ikke la barn bli intervjuet. Deres opplevelser kan ofte være mer fragmenterte, med misoppfattelser og feilfortolkninger av situasjonen, som ikke trenger å gjengis i media.
  • Hvis du ikke føler for å snakke til media, så kan du:
    • La en annen snakke for deg.
    • La noen passe telefonen, så du slipper å måtte forholde deg til dem.
    • Si at du kanskje kan orke det senere, men du vil da ta kontakt (få deres kort) og vil helst slippe at de ringer for å spørre om du er klar.
  • Hvis du har mistet en kjær person, så vil media ofte ha bilde. Om de ikke får det, leter de hos andre. Om du selv velger et godt bilde, så kan du bruke politiet eller kriseteamets medlemmer til å formidle dette.
  • Husk at du krever legitimasjon av journalistene.
  • Du har krav på å få lese igjennom manus eller få lest opp det de skriver. Be dem gjenta om du blir usikker på om noe bør være med. La gjerne en annen som kjenner hendelsen, være en ekstra kvalitetskontroll på det som skal trykkes.
  • Vær klar over at journalistene ofte ikke har ansvar for overskrifter, størrelse og plassering av bilder. Det er sterkt å få sitt bilde på førstesiden, eller å få en stor overskift som du synes ikke passer til det du sa. Her må du likevel regne med å løpe en viss risiko.
  • For mange er det slitsomt å se visse bilder trykkes på nytt og på nytt, som illustrasjon til en hendelse. Be om å få vite om når dette skjer, om det er bilder du er med på eller har gitt til pressen.

+ Krisepersonells uttalelser til media

Ved større ulykker og katastrofer vil det oppnevnes informasjonsansvarlig(e) som vil koordinere og stå for kontakt mot media. Det samme kan skje ved visse hendelser som har stor innvirkning på lokalsamfunnet. Ved alle disse situasjonene er det viktig at kriseteamet, krisegruppen, etc. sikrer at uttalelser til media er koordinert med informasjonsansvarlig, og i tråd med politiets håndtering av saken (NB! Se bemerkninger angående samarbeid med politiet over). For kommuneledelsen kan det være nyttig å arrangere en praktisk medietrening for dem som skal lede kommunen i en krisesituasjon. Ulike kommunikasjonsbyråer tilbyr slike kurs. Her kan en også la medlemmer av kommunale kriseteam ta del om det er mulig.

Ved enkelthendelser/kriser (mord, voldtekt, ulykker, etc.) hvor det ikke finnes en egen informasjonsansvarlig, må kriseteamet la en person ha dette ansvaret utad. Igjen er det avgjørende at presseansvarlig bare uttaler seg i samsvar med politiet, og er bevisst på faren for å henge noen ut før ansvar/skyldspørsmålet er ferdig etterforsket. Det er en fordel å la en som har erfaring med media, helst en som kombinerer faglig tyngde med god formuleringsevne, være den som uttaler seg. På pressekonferanser kan en informasjonsansvarlig ønske å ha med seg en fra krisegruppen/kriseteamet, og da bør en også tenke på formuleringsevne og faglig tyngde.

+ Råd til informasjonsansvarlig om pressekontakt

  • Du kan forberede deg ved å sette ned noen punkter på et papir som gir deg trygghet på hva som er ditt hovedbudskap. Om fakta skal formidles, så ha disse skriftlig, ikke stol blindt på din hukommelse.
  • Om du er nervøs, så kan du, like før du skal i ilden, bruke en dyp pustemetode hvor du puster dypt inn gjennom nesen, holder pusten 3-4 sekunder, før du puster rolig ut gjennom munnen og så venter 3-4 sekunder igjen. Gjør dette en 4-5 ganger for å få hvilepulsen ned.
  • Ikke si noe ”off record” i den tro at media ikke vil nytte det. Si bare det du vet kan stå på trykk eller sendes ut over eteren, det er viktig å ikke trekke konklusjoner eller spekulere.
  • Vær klar og direkte. Ikke bruk fagsjargong, mange faguttrykk eller lange kompliserte setninger. Gi gjerne kortfattede skriftlige ”bulletiner”, for eksempel om vanlige reaksjoner, korte gode råd og beskjed om hvordan de som trenger hjelp, kan nå frem til denne. Da kan dette trykkes i avisene og nå langt ut.
  • Hvis du ikke vet svaret på et spørsmål, så vær ærlig, hold deg unna å si ”ingen kommentarer” eller svar at du skal undersøke og komme tilbake til dette senere.
  • Ikke gjenta deg selv, henvis til det du sa tidligere. Om du har et hovedbudskap, kan du gjenta dette på en pressekonferanse.
  • Ikke la journalisten putte ord i munnen på deg.
  • Hvis du blir presset, bruk tid til å tenke deg om eller be om å få spørsmålet gjentatt.
  • TV-opptreden (og for noen punkter radiointervju):
    • Om du intervjues på TV, tenk på hva som er ditt viktigste budskap og finn en formulering som tar mindre enn ett minutt å si. Nyhetssendinger er korte, og da sikrer du at din mening ikke redigeres i stykker.
    • Hvis sendingen ikke går direkte, så spør på forhånd hva de har tenkt å spørre deg om.
    • De som ser deg på TV, vil delvis vurdere deg fra hvordan du går kledd. I en alvorlig situasjon er det viktig å ha kledd seg slik at en oppleves å ha respekt for det inntrufne (pent og ikke for fargerikt kledd, unngå for mye mønstre eller prangende smykker).
    • Ikke se på kamera, men på den som spør.
    • Sitt stille, hold hendene under kontroll slik at ikke mange håndbevegelser forstyrrer ditt budskap.

På grunn av faren for smitteeffekt for nye selvmord, bør en ikke uttale seg om enkeltselvmord, men bare om generelle tema knyttet til forekomst, årsaksforhold og forbyggingstiltak av selvmord. I forhold til slike tema, bør fagfolk oppmuntre media til saklige og lite sensasjonsprege oppslag, som alltid inneholder opplysninger om hvor selvmordstruede kan få hjelp (Gould, 2000; Grøholt, 1999).