Naturkatastrofer

Definisjon

Antall naturkatastrofer som omfatter f.eks. flom, jordskjelv, skred, snøskred, skogbrann, storm eller orkan, har i de siste årene økt i Europa. Statistisk sett vil Norge bli rammet av 2-3 store fjellskredulykker, 2-3 store leirskredulykker og 3-4 store snøskredulykker i løpet av de neste 100 år (Kilde: Direktoratet for Samfunnssikkerhet og Beredskap). Hver av disse ulykkene kan kreve 20–200 menneskeliv. I tillegg hevdes det at det vil bli enda flere mindre ulykker.www.skrednett.no viser data og informasjon om alle typer skred over hele landet. Den lave forekomsten av naturkatastrofer gjør at det skapes mye engstelse når det skjer. Men fordi man ikke kan utelukke at det kan skje, presenteres skriftlige rutiner for psykososial oppfølging for naturkatastrofer.

 

1. Mobiliseringsfasen

Mål: Skaffe oversikt over og kontakt med alle som trenger psykososial oppfølging etter større naturkatastrofer for å sette i gang adekvate hjelpetiltak så snart som mulig. Kalle inn og samordne de som skal være ansvarlige for hjelpen som ytes.

Virkemidler: Målsettingen oppnås gjennom skriftlige rutiner som er klare i forhold til varsling og henvisning, hvem som er målgrupper for hjelpetiltak og kriterier for oppfølging av de som er rammet.

+ Varsling

Varsling skjer gjennom oppdaterte navne- og telefonlister over oppfølgingsansvarlige som danner utgangspunkt for varslingsrutinene:

  • Skadestedsleder (ofte politi) varsler leder av kriseteamet.
  • Mobilisering av resten av teamet.
  • Eventuell innkalling av tilleggsmannskaper (defineres på forhånd).
  • Ved større katastrofer med mange involverte kan det være hensiktsmessig at kommunen har organisert kriseberedskapen ved en overordnet styringsgruppe, for eksempel bestående av etatssjefer med anvisningsmyndighet i forhold til ressurser, og myndighet til å kalle inn ansatte innen sitt ansvarsområde (se Kriseteam/utvidet kriseteam).

+ Målgruppen og kriterier for oppfølging

Det systematiske omsorgsarbeidet tar på ulike vis sikte på å nå følgende målgrupper:

  • Skadde og uskadde overlevende og deres pårørende.
  • Etterlatte (defineres som nærmeste berørte foreldre, søsken, partner, kjæreste, etc.).
  • Pårørende til savnede.
  • De nærmeste berørte utenfor familiene (venner, skolekamerater, arbeidskollegaer) og andre ”minisamfunn”, sikres ivaretakelse gjennom egne kriseplaner.
  • Hjelpemannskap.
  • Lokale ansvarlige ledere.
  • Vitner/tilfeldige tilskuere.
  • Lokalsamfunnet.
 

2. Akuttfasen

Mål: Roe ned og begrense opplevelsen av kontrolltap ved å redusere stress, bidra til at akutte krisereaksjoner blir mulige å kontrollere, reetablere så mye orden og struktur som mulig slik at de som er berørte på sikt kan gjenvinne og gjenoppta tidligere funksjonsnivå. Få oversikt over hvem som vil trenge lengre oppfølging.

Virkemidler: Målsettingen oppnås gjennom klare skriftlige rutiner for omsorg og ivaretakelse, informasjonsmøter, gjennomgang av fakta individuelt og i grupper, ritualer, mobilisering av støtte fra sosiale nettverk og eventuell mobilisering av praktisk hjelp.

+ Koordinering og ansvarsfordeling

  • Leder for kriseteam eller leder for overordnet styringsgruppe leder og koordinerer oppfølgingen innad i kommunen. Dette vil si koordinering av oppgavene som kommunen har planlagt å iverksette og delegering av oppgaver til egnet personell (se Kriseteam/utvidet kriseteam).
  • Det psykososiale arbeidet deles inn i ulike hovedområder og organiseres slik at berørte er sikret emosjonell hjelp og støtte og gode praktiske rammer.
  • Koordinering av informasjonsrutiner innad i kommunen til alt involvert personell og alle berørte parter når det gjelder progresjon i redningsarbeid, årsakssammenheng og hendelsesforløp.
  • Ved store katastrofer må en også ha en ”liasonperson” som er ansvarlig for informasjon mellom katastrofeledelsen og den psykososiale støttetjenesten.
  • Koordinering av kommunens tiltak i forhold til instanser utenfor kommunen, som tiltak som iverksettes i samarbeid med andre kommuner (f.eks. mottakssenter for berørte), samarbeid med spesialisthelsetjeneste (f.eks. sykehus og poliklinikker) om forebyggende tiltak eller behandlingstiltak (seTiltak), samarbeid med statlige institusjoner (f.eks. Statens institutt for strålevern, smittevern) eller samarbeid med private selskap (f.eks. transportselskap).

+ Arbeidsform

  • Direkte arbeidsform ved tiltak som emosjonell førstehjelp, informasjonsrutiner og praktisk hjelp.

+ Tiltak for overlevende

  • Opprettelse av mottakssenter for overlevende eller evakuerte som ikke er kommet til skade. For at noen skal ha den totale oversikten, er det avgjørende at kommunen, enten på forhånd eller umiddelbart etter hendelsen, avklarer hvem som skal lede et slikt mottakssenter. Aktuelle ansvarlige kan for eksempel være: Politi, helsepersonell eller prestetjeneste i kommunen. Det kan også være aktuelt å samarbeide med frivillige organisasjoner (se Ressurser og samarbeid).
  • Ved naturkatastrofer kan det oppstå behov for å opprette en midlertidig mottakssentral for overlevende, før de får tilbud om hjelp, til eventuell midlertidig boplass, informasjon om endelig tilbakeflytting, m.m. Følgende viktige funksjoner bør dekkes:
    • Registrering av de som kommer til senteret med navn, adresse, telefonnummer. Viktig å bruke et registreringssystem (Obs! Politiets hovedansvar).
    • Omsorg i form av å dekke fysiske behov, f.eks. tilgang på vann og mat, tørre klær, varme, hvile og telefon.
    • Noen å snakke med.
    • Regelmessig informasjon om progresjonen i eventuelt redningsarbeid, f.eks. informasjon hver time (Obs! Politiets hovedansvar).
    • Hjelp til å kontakte pårørende (Obs! Politiets hovedansvar).
    • Anledning til å gå gjennom hendelsesforløpet, enten individuelt eller i gruppe, før alle går hver til sitt (se Tiltak).
    • Informasjon om eventuelle videre oppfølgingstilbud som debriefing i løpet av de neste dagene (se Tiltak).
    • Dersom mange overlevende er fra andre kommuner eller må overnatte i kommunen, må det ordnes med overnattingssted (Obs! mandat til å rekvirere, økonomi).
  • Skadde overlevende skal ikke være alene, og foreldre skal gjenforenes med sine barn så fort det lar seg gjøre. Sørg for at de sterkest berørte har noen hos seg eller nært rundt seg de første døgnene etter katastrofen.
  • Kriseteamet undersøker om nær familie/sosiale nettverk er tilkalt for å bistå familien/nærmeste berørte gjennom de første døgnene, eller om de kan bo hos disse, dersom bostedet er ødelagt.
  • Mindreårige og eldre må ivaretas særskilt, bl.a. med kompetent veiledning til foresatte.
  • Kartlegging av videre psykososiale oppfølgingsbehov. Her er det viktig å være spesielt observant på dem som viser symptomer på sterk angst og uro (se Reaksjoner).
  • Henvisning til spesialisthelsetjeneste for dem som har behov for det.
  • Fagpersoner kan gi informasjon om hvordan små barn kan snakkes med, inkluderes og ivaretas (www.krisepsyk.no).
  • OBS! Viktig å kartlegge og ivareta etniske minoriteter som innvandrere, gjestearbeidere og utenlandske grupper/gjester.
  • Undersøke behov for å informere skole eller arbeidsplass og eventuelle behov for sykmelding eller midlertidig tilrettelegging av arbeids- eller skolesituasjon.
  • Innhenting av tillatelse til å kontakte og informere lokalt hjelpeapparat for dem som kommer fra andre kommuner.
  • Informasjon om eventuelle ritualer og arrangement som minnegudstjenester og andre minnemarkeringer (se Ritualer).
  • Unge og voksne gis psykopedagogisk informasjon og rådgiving for å bidra til økt egenmestring.
  • Overlevende gis tilbud om en systematisk gjennomgang (debriefing) i løpet av de første ukene etter katastrofen (se Tiltak). Her kan det være aktuelt å samarbeide med spesialisthelsetjenesten dersom kommunen ikke har kompetanse til denne form for oppfølging.
  • Informasjon om videre oppfølgingstilbud, f.eks. oppfølgingsdebriefing (se Tiltak).

+ Tiltak for pårørende og etterlatte

  • Opprettelse av kontakttelefon for pårørende. Ofte er det politiet som dekker denne tjenesten (eller andre i samarbeid med politi).
  • Informasjonstjenestens form vil bli vurdert i forhold til katastrofens art og omfang. Generelt er tjenesten organisert etter to hovedprinsipper:
  • Hurtig oppstart av 24 timers telefonhjelpelinje – en telefontjeneste for overlevende, pårørende eller etterlatte som ringer inn eller som ringer politiet, sykehuset, media, osv. (som fortsetter i en periode utover akuttfasen, og etter hvert kun på dagtid). Telefontjenesten kan bruke en sjekkliste i arbeidet, f.eks. rutiner utarbeidet av psykolog Grønvold Bugge (1987).
  • En mottakstjeneste for den psykososiale støttetjenesten. Denne instansen har omsorgs- og informasjonsansvaret overfor etterlatte og pårørende som personlig møter frem.
  • Mottakssenter for pårørende. Opprettelsen vil være en oppgave som ivaretas av politiet. Sykehus som tar imot skadde og omkomne, må også ha planer for mottakelse av pårørende. Senteret kan være bemannet av politi, lokale myndigheter og ansvarlige fra kriseteam (for eksempel psykolog, lege, prest eller helse/psykiatrisk hjelpepersonell). Ved noen større katastrofer har lokal prestetjeneste hatt ansvaret for et slikt tilbud. Frivillige organisasjoner kan også involveres. For å unngå for mange aktører og kaos, er det viktig at koordineringen og ansvaret for et slikt senter er klart i utgangspunktet, og at andre aktører første engasjerer seg etter forespørsel fra koordinator/leder for det psykososiale arbeidet.
  • Mediestrategi. Senteret må være skjermet for presse og ”frivillige” hjelpere (f.eks. utenforstående som i beste mening strømmer til for å hjelpe) (se Media).
  • Følgende oppgaver er viktige:
    • Alle må møtes personlig og registreres med personalia og mulige kontaktpersoner.
    • Registrering av navn, telefon og adresse, samt pårørende til hvem. En slik registreringsfunksjon kan være lett å glemme i en presset situasjon. Det er derfor viktig å planlegge denne funksjonen fra starten.
    • Det er viktig å skille etterlatte og pårørende til overlevende etter hvert som dette blir klart.
    • Regelmessig og forutsigbar informasjon til pårørende som oppholder seg på senteret. Oftest vil det være politiet som tar ansvaret for dette. Dersom mulig, er det positivt å kunne informere om når neste informasjonsbolk kommer, og gi informasjon så hyppig som mulig.
    • Dersom det ikke er mulig å gjenforene familien, er det viktig å gi informasjon om familie og venner så langt det er mulig.
    • Gi tid til dem som vil uttrykke sine følelser.
    • Formidle at det er vanlig at mange opplever reaksjoner etter en krise, ulykke eller katastrofe.
    • Kontakt med eventuelt skadete på sykehus.
    • Hjelp til transport for å møte overlevende som er blitt funnet, eller tilbud om følge til sykehus for identifisering og informasjon dersom noen er omkommet.
  • Kartlegging av videre psykososiale oppfølgingsbehov. For pårørende fra andre kommuner, innhenting av tillatelse til å informere lokalt hjelpeapparat for videre oppfølging av familien.
    • Informasjon om eventuelt oppfølgingstilbud for etterlatte (se Tiltak), og hvem som er ansvarlig for å ta kontakt.
    • Informasjon om eventuelle oppfølgingstilbud til pårørende generelt og hvem som er ansvarlig for å ta kontakt.
    • Kartlegging av behov for støttetiltak i hjemmet, pass av barn, evt. avlastning med andre omsorgsoppgaver.
    • Råd med hensyn til ivaretakelse av barn i krise generelt (www.krisepsyk.no/Temasider – Barn i krise).
    • Informasjonssamtale med eventuelle berørte barn med fokus på informasjon om hendelsen tilpasset barnets alder og utviklingstrinn.
    • Ved mange omkomne, informasjon om eventuelle fellesritualer som minnestund og begravelse (se Ritualer).
    • Gi etterlatte støtte gjennom avskjedsritualer (syning/minnestund).
    • Råd med hensyn til å inkludere barn i ritualer som syning, minnestund og begravelse.
    • Undersøke behov for å informere skole eller arbeidsplass. og behov for eventuell tilrettelegging av arbeidssituasjon eller skolesituasjon for rammede.
    • Undersøke behov for sykmelding.

+ Tiltak for hjelpere

Hjelperne kan være politi, brannvesen, ambulansepersonell, akuttmedisinsk personell, Sivilforsvaret, Røde Kors, andre frivillige organisasjoner eller privatpersoner. Andrelinjetjenesten (redningspersonell på stedet, psykososialt støttepersonell og sykehuspersonell) hjelper til på oppsamlings- eller mottaksstedene for skadde, etterlatte og pårørende.

Mange etater har utarbeidet egne rutiner for oppfølging av innsatspersonell, for eksempel brannvesen, politi og hjelpekorps. I utarbeidingen av planen kan ansvarlige i kriseteamet kartlegge hvilke planer som finnes og utarbeide egne planer for oppfølging i samsvar med disse. Tiltak for innsatspersonell/hjelpere kan inneholde:

  • Systematisk gjennomgang av hendelsesforløpet, reaksjoner og tanker, etter modell av defusing eller debriefing (se Tiltak).
  • Informasjon om vanlige reaksjoner etter å ha blitt eksponert for sterke inntrykk.
  • Råd om håndtering av reaksjoner (www.krisepsyk.no/ – selvhjelpsmetoder, hjelp til å stanse ubehagelige tanker). Informasjon om kriterier for å søke profesjonell hjelp og informasjon om hvor denne hjelpen finnes.
  • Mobilisering av kollegastøtte gjennom å fokusere på hva den enkelte kan gjøre for å støtte kollegaer, og på hva den enkelte trenger av støtte for egen del.
  • Veiledning av ledere med hensyn til ivaretakelse av ansatte.
  • Informasjon om videre oppfølging i regi av kommunen, f.eks. oppfølgingsdebriefing.
  • Kontinuerlig vurdering av tiltakene, og råd om justeringer.

+ Tiltak i lokalsamfunn, skoler og barnehager

Mange skoler og barnehager har egne kriseplaner. Koordinering med disse og samarbeid mellom skole og kommunalt kriseteam er viktig å planlegge ved utarbeiding av planen (se Ressurser og samarbeid).

  • Informasjon om hendelsen på skoler/barnehager, gjennomgang i klassen og anledning til å stille spørsmål om hva som er skjedd (se Ressurser og samarbeid). Konkret og riktig informasjon om dramatiske hendelser er viktig for å unngå ryktespredning og unødig mange spørsmål til eventuelt rammede barn.
  • Ritualer dersom klassekamerater har omkommet (se Ritualer).
  • Planer for tilpasning av undervisningssituasjonen for berørte barn.
  • Kontakt til berørte familier for å undersøke behov for å informere klasse, barnehageavdeling og eventuell tilpasning av undervisningssituasjon.
  • Selv om ingen er direkte berørt, kan det være aktuelt å gå gjennom det som har skjedd, i skoler og barnehager, og gi barna anledning til å snakke om det de eventuelt har blitt eksponert for gjennom media eller gjennom rykter.

+ Tiltak i lokalsamfunnet

  • Regelmessig oppdatert informasjon til befolkningen er svært viktig i en katastrofesituasjon. Det er derfor viktig at planen setter opp personer som har særlig ansvar for å holde kontakt og samarbeide med media for å gi informasjon som er nyttig for befolkningen.
  • Informasjon til kommunens befolkning gjennom folkemøte med politi, redningsledelse, helsesjef og politisk ledelse og eventuelle representanter for statlige etater (f.eks. Norges Geografiske Institutt, Norges Vassdrag og Energidirektorat). Formålet er å redusere ryktespredning, unødig engstelse og i verste fall panikk gjennom saklig informasjon og anledning til å stille spørsmål.
  • Det er viktig for kommunene å sende ut informasjon og oppfordringer til innbyggerne via radio (særlig distrikt og nærradiosendingene), pressemeldinger og lokal radio og TV. Selv om en ikke har så mye informasjon å gi har ofte folk behov for å snakke. Det er viktig at folk føler at kommunen bryr seg og vil ta ansvar.
  • En kan også opprette egne websider med informasjon-bulletiner der ulike temaer taes opp. Det bør da være en ansvarlig webredaktør.
  • Informasjon er en viktig del av emosjonell førstehjelp og det er viktig med rask bruk av media for å informere publikum om:
    • Fakta om hva som har skjedd, om faren for at det skjer igjen, generell og personlig risiko, forventninger, m.m. For å unngå ryktespredning er det viktig å spre fakta om katastrofen. Ettersom katastrofer er preget av kaos er det viktig med klar, tydelig og presis informasjon. Informasjon om hendelsesforløp, årsaker og risikobilde.
    • Informasjon om hva som gjøres kommunalt og sentralt for å redusere skade.
    • Hvilken måte lokalsamfunnet er rammet, for eksempel, ødelagt veier, broer. Gi detaljert informasjon om de berørte områdene som brukes av familiene.
    • Praktiske tiltak for å begrense skadene og redusere risiko.
    • Praktiske ting en kan gjøre for å hindre panikk, overaktivitet og unødig uro, og eventuelt bistå i opprydningsarbeid og hjelpearbeid.
    • Fakta om hvor en kan få hjelp og hvilken type hjelp er tilgjengelig, f.eks. ulike kontaktsentre.
    • Informasjon om vanlige krisereaksjoner og råd om hvordan disse kan takles. Skriftlig informasjon (reaksjoner, råd, videre kontaktpunkter).
    • Oppfordring og råd til befolkningen om hvordan de kan være til hjelp for hverandre.
    • Forventende reaksjoner fra sosiale omgivelser.
  • Det er viktig å oppfordre til åpen og direkte kommunikasjon, motvirke isolasjon og fremmedgjøring i familien, unngå skam og hemmeligholdelse og gi hjelp til å omfordele roller.
  • Det er hjelperens oppgave å støtte de rammedes egen aktivitet og oppfordre de til å ta del i hjelpe og redningsarbeid. Økt individuell mestring fører til økt følelse av kontroll. Konstruktiv aktivitet hjelper kriserammede til å unngå hjelpløshet og er forbundet med bedre mestring av katastrofer.
  • Mobilisering av sosial støtte – den viktigste støtten kommer fra venner, kollegaer og naboer. Dette kan være vanskelig dersom mange er rammet av katastrofen. Selvhjelp og støtte kan da forsterkes i gruppemøter, eller foreldremøter i skoler eller møter for alle lærere. Klasserommet kan nyttes for å nå flest mulig barn.
  • En må også tilrettelegge for kontakt til fagperson i forhold til støttesamtaler, forsikring, økonomisk og juridisk støtte.

+ Tidsrammer og overføring til videre oppfølging

  • Akuttfasen defineres som den første uken etter ulykken/katastrofen.
  • Etter denne perioden vurderes overføring til videre oppfølging. Noen tiltak vil allerede være planlagt utover akuttfasen som oppfølgingsdebriefing og eventuelle informasjonsmøter.
  • Ved naturkatastrofer kan dette strekke seg over lengre tid pga. store økonomiske tap, tap av hjem og eiendeler. Det kan derfor ta lenger tid til å omstille seg.
  • Noen sentrale kriterier som øker behov for videre og mer intensiv oppfølging:
  • Høyeksponering (bl.a. fare) eller stor grad av traumatiske etterreaksjoner.
  • Individ/familier/grupper (eks. ungdom) med psykososiale vansker forut for katastrofen.
  • Når en ser at voksenpersoner ikke fungerer i sine omsorgsroller, eks. overfor mindreårige barn eller gamle og syke.
  • Etterlatte med dårlig/lite sosialt nettverk.
 

3. Den videre oppfølgingen

Mål: Gi berørte den psykososiale hjelp og støtte over tid som berørte trenger for gradvis å gjenoppta en normal hverdag. Forsøke å hindre at den traumatiske opplevelsen fører til fysisk eller psykisk sykdom eller unødvendig lidelse på en slik måte at det hindrer berørte å fungere som normalt i arbeidsliv, skolegang og sosiale sammenhenger.

Virkemidler: Målsettingen oppnås gjennom klare skriftlige rutiner for regelmessig kontakt med berørte og sammen med dem fortløpende vurdere behov for tiltak, videre undersøkelser og eventuelt gi nødvendig hjelp og støtte.

+ Koordinering og ansvarsfordeling

  • Ved store katastrofer vil ofte innbyggerne fra flere kommuner og eventuelt statlige instanser være involvert. Det er viktig at en eller flere av kriseteamets medlemmer har ansvaret for å koordinere tiltak som settes i verk av kommunen, andre berørte kommuner og med tiltak som spesialisthelsetjenesten iverksetter.
  • For å sikre mest mulig stabilitet for de berørte, bør samme person fra kriseteamet (f.eks. helsesøster, prest, psykiatrisk sykepleier, kommunepsykolog, helsesøster, lege) som de har hatt mye kontakt med fortrinnsvis være kontaktperson for enkeltpersonen/familien også i videreoppfølgingen. Denne personen bør kommunisere tett med fastlegen, som vil være sentral i den videre oppfølgingen av enkeltpersoner og familier.
  • Dersom videre oppfølging skjer ut fra sykehuset er det ønskelig at teamet (lege/sykepleier) som tok imot også ha ansvaret for den psykososiale videreoppfølgingen.
  • I tilfeller der sykehuset er involvert er det viktig at sykehuset tidlig overfører ansvar for oppfølging til det lokale nettverk. De lokale beredskapsplanene må derfor ha skriftlige prosedyrer for aktivering, ansvarsfordeling og rutiner på samspillet mellom første og andrelinjetjenesten. De kriserammede må få vite hvem som overtar i lokalsamfunnet, f.eks. deres fastlege. Dersom sykehuset ikke har vært innkoblet, må kommunen som del av kriseteamets beredskapsplan sikre at en koordinator eller en person står ansvarlig for at familien får den nødvendige oppfølgingen.

Teamet for videreoppfølgingen skal være operativt innen de første ukene og kan ved større katastrofer være virksomt over flere år.

+ Arbeidsform

  • Avdekkes behov for videre hjelp (medisinsk, traumeterapeutisk behandling, familierådgivning, spesifikk barnefaglig hjelp, sjelesorg, støttesamtaler, eller praktisk-, økonomisk eller juridisk hjelp) ved den rutinemessige henvendelsen fra KT-kontakten, henvender KT-kontakten seg til relevante hjelpeinstanser i kommunen og skaffer slik hjelp.
  • Indirekte hjelp gjennom råd og veiledning f.eks. til skoler og arbeidsplasser.

+ Tiltak overlevende

  • Behovet for videre oppfølging kan variere sterkt blant de rammede. Langtidsoppfølgingen må også være fleksibel og tilpasses familienes behov. Dette er avhengig av type katastrofe og graden av eksponering (dødsfaren).
  • Det er viktig at hjelpen strekkes ut mot de rammede og tilbyr kollektive samlinger i tillegg til andre hjelpetiltak. Dette utnytter resursene i fellesskapet og avlaster således det lokale hjelpeapparatet (se tiltak i lokalsamfunnet over).
  • Oppfølgingssamlinger f.eks., 3 og 6 måneder etter hendelsen (se Tiltak).
  • Markering av ettårsdagen for hendelsen.
  • Dersom hele familien var eksponert for katastrofehendelsen er det hensiktsmessig at hele familien møter til oppfølgingssamtalene.
  • Selv om ikke hele familien var rammet av katastrofen kan det være nyttig for øvrige familiemedlemer å være med på deler av oppfølgingen. Dette hjelper å normalisere reaksjoner og mobilisere familiestøtte.
  • Tilstedeværelse av psykososialt støttepersonell i møter for rammede ved offentliggjøring av høringer og granskningsrapporter, og eventuelle rettssaker.
  • Overlevende kan også følges opp via telefon, som for eksempel:
    • Alternativ 1: En person fra KT kontakter familien eller andre sterkt berørte pr. telefon, regelmessig det første året. Telefonhenvendelsen vil komme f.eks. 4-5 uker etter hendelsen, og deretter 6 og12 måneder etter hendelsen. Hver samtale vil ha som hovedhensikt å fange opp eventuelle problemer og behov for hjelp som kan oppstå hos familien over tid. Muligheter for hjelp og tilbud om evt. å skaffe disse diskuteres med personen.
    • Alternativ 2: Kriseteamet varsler fastlegen til en eller flere av de mest berørte, etter avtale med dem selv. Fastlegen gjøres dermed oppmerksom på hva de berørte har opplevd og kan lage sin egen oppfølgingsplan for den/de berørte og familiene deres. Her vil fastlegens kunnskap om de berørtes tidligere helsetilstand og forutsetninger være sentral for vurdering av hyppighet av kontakt og omsorgstiltak i videreoppfølgingen.
  • Ved offentliggjøring av kommisjonsrapporter er det viktig at konklusjonene er presentert for de rammede før de offentliggjøres for pressen.
  • Informasjon om videre oppfølging for de som ikke bor i kommunen.
  • Påbegynte støttesamtaler fra prest, psykolog, psykiatrisk sykepleier, psykolog, etc., videreføres. Ved behov fortsetter medisinsk behandling/konsultasjon, praktisk avlastning m.m., som er påbegynt i akuttfasen.
  • Oppfølging med støttesamtaler med fokus på å takle ubehaglige symptomer, takle hverdagen og hvordan en kan motvirke at den traumatiske hendelsen påvirker fungering i sosialt liv og familieliv (se Reaksjoner).
  • Traumespesifikk kartlegging/screening av PTSD, angst, depresjon, og komplisert sorg.
  • Evt. henvisning til spesialisthelsetjenesten basert på screeningsresultater (se Kartlegging).
  • Vurdering/tilbud om forlenget sykemelding, eventuelt midlertidig tilrettelegging av arbeidssituasjonen.
  • Praktisk hjelp, f.eks. med avlastning av omsorgsoppgaver.
  • Individuelle og lokale samfunnsgrupper/samfunnsmøter for å møte spesifikke behov (se tiltak i lokalsamfunnet over).
  • Rådgivning/veiledning: håndtering av sorg-/krisereaksjoner, håndtering av samlivsvansker, håndtering av barns sorg.
  • Tilbud til/henvisning til familierådgiving og parsamtaler.
  • Tilbud om forsikring, økonomisk og juridisk rådgiving.
  • Tilbud om kontaktetablering med andre overlevende dersom ønskelig (se Ressurser og samarbeid).

+ Tiltak for pårørende og etterlatte

  • Tilbud om støttesamtaler, rådgiving, forløpende vurdering av behov for henvisning til spesialist helsetjeneste.
  • Samlinger for etterlatte etter 1-2 uker, 6mnd og etter 1 år (se Tiltak).
  • Markering av 1 årsdagen for hendelsen.
  • Råd til foreldre med hensyn til ivaretakelse av barn som etterlatte.
  • Tilbud om kontakt med andre etterlatte.
  • Tilbud om fortsatt sykemelding/aktiv sykemelding, redusert stilling og tilrettelegging av arbeidssituasjon/skolesituasjon.
  • Praktisk hjelp f.eks. med avlastning av omsorgsoppgaver, barnepass og lignende.
  • Etterlatte kan også følges opp via telefon etter malen over.

+ Tidsrammer

  • Direkte intervensjon de første 6 månedene.
  • Holde kontakten og følge med utvikling av behov gjennom det første året.
  • Kontakten med etterlatte og pårørende bør vedvare minimum inntil årsdagen etter katastrofen, mens overlevende følges over tid der det er avdekket behov.
  • Dersom berørte uttrykker manglende interesse for kontakt, eks. i starten eller ved en av de foreslåtte kontaktpunktene, bør en respektfullt trekke seg, etter å ha bedt om lov til å kontakte vedkommende på et senere (angitt) tidspunkt. De berørte bør opplyses om den kunnskap man har om variasjoner i opplevelse av behov for hjelp over tid. Dersom berørte ikke ønsker videre kontakt, bør de opplyses om person eller telefonnumre som kan kontaktes ved eventuelt senere opplevd behov for hjelp.

+ Kriterium for avslutning av kontakt

At berørte opplever at de kan ta del i dagligliv og fritid uten at reaksjonene etter katastrofen hemmer deres deltakelse og livsutfoldelse