Mord

Definisjon

Mord er det å ta liv, eller på annen måte stå direkte ansvarlig for andres død. Drap er som utgangspunkt uønsket og straffbart, både historisk og i de aller fleste samfunn i verden.

 

1. Mobiliseringsfasen

Mål: Skaffe oversikt over og kontakt med alle nære etterlatte og pårørende som trenger psykososial oppfølging etter et mord, for å igangsette adekvat bistand så snart som mulig. Kalle inn og samordne de som skal være ansvarlige for hjelpen som ytes.

Virkemidler: Målsettingen oppnås gjennom skriftlige rutiner som er klare i forhold til varsling og henvisning, samt målgruppe for hjelpetiltak, og kriterier for oppfølging av etterlatte og evt. andre rammede ved mord.

+ Varsling

Varsling skjer gjennom oppdaterte navne- og telefonlister over oppfølgingsansvarlige som danner utgangspunkt for varslingsrutinene:

  • Politiet får kjennskap til mordet.
  • Politiet varsler kriseteamet og orienterer om mordet, i overenskomst med etterlatte.
  • Kriseteamets leder informerer resten av teamet om situasjonen for å sikre koordinert oppfølging.
  • Etterlatte og rammede blir kontaktet av kriseteamet.

+ Målgruppe og kriterier for oppfølging

Etterlatte etter avdøde, og evt. andre rammede (f.eks. gjerningsmannens pårørende), vil være hovedmålgruppe for oppfølging. Det må poengteres at selv om andre grupper enn etterlatte omtales i det følgende, må de etterlatte alltid ha førsteprioritet.

  • Etterlatte defineres som nærmeste berørte (foreldre, barn, søsken, partner, kjæreste, etc.).
  • Gjerningsmannens nærmeste vil være partner, barn, foreldre, kjæreste, etc.
  • I tillegg til biologisk nærhet (nærmeste familie), kartlegges det hvem som sto avdøde, og evt. gjerningsmannen, nærmest.
  • Dersom andre enn de som faller inn under nevnte grupper har vært vitne til mordet, må disse også sikres nødvendig oppfølging.
  • Arbeidsplass, skoleklasse og andre ”minisamfunn” av avdøde og gjerningsmann sikres ivaretakelse gjennom egne kriseplaner.
  • Rutinene trer i kraft når et mord er varslet til kriseteamet.
  • Rutinene trer i kraft uavhengig av avdødes alder.
 

2. Akuttfasen

Mål: Dempe akuttreaksjon og begrense opplevelse av kontrolltap ved å redusere stress, gjøre akuttreaksjoner mulige å kontrollere og reetablere en viss orden og struktur, slik at nærmeste etterlatte og gjerningsmannens pårørende på lengre sikt kan gjenvinne og gjenoppta tidligere funksjoner.

Virkemidler: Målsettingen oppnås gjennom klare skriftlige rutiner for emosjonell førstehjelp og ivaretakelse, informasjon og rådgivning, ritualer, mobilisering av sosial nettverksstøtte og eventuelt organisering av praktisk eller juridisk hjelp (bistandsadvokat).

+ Koordinering og ansvarsfordeling

  • Leder av kriseteamet leder/koordinerer oppfølgingen.
  • Prest og/eller politi varsler etterlatte og gjerningsmannens pårørende – ved personlig fremmøte til hjemmet.
  • Politi, prest, lege, evt. psykolog/psykiatrisk sykepleier, drar hjem til nærmeste etterlatte og gjerningsmannens pårørende umiddelbart etter varsling.
  • Obs! Fagfolk som tar kontakt, må kjenne at de er handlingskompetente i den enkelte situasjonen (jfr. klare å takle særskilte traumatiske omstendigheter).
  • NB! Politiet vil stadig ha kontakt med etterlatte i forhold til vitneforklaringer m.m. Voldskoordinator hos politiet blir derfor en viktig samspillspartner for kriseteamet, og koordinering av kriseteamets arbeid opp mot politiet blir svært viktig.

+ Arbeidsform

  • Direkte, i form av samtale for å kartlegge behov for hjelpetiltak, gjennomgang av hendelsesforløpet og støttesamtaler (se Tiltak).
  • Indirekte, i form av evt. råd og veiledning til involverte hjelpeinstanser (politi, lege, etc.), og skoler, arbeidsplasser mht. tilrettelegging for nære etterlatte og gjerningsmannens pårørende.
  • Hjelp til å mobilisere sosiale nettverk (se Ressurser/samarbeid og Sosial nettverksstøtte).

+ Tiltak

  • Sørge for emosjonell førstehjelp gjennom omsorg, skjerming og informasjon. Emosjonell støtte og stressreduksjon vil være avgjørende før en kan nå etterlatte og gjerningsmannens pårørende med annen informasjon (se Tiltak/emosjonell førstehjelp).
  • En person i kriseteamet (eks. lege, prest, psykolog, psykiatrisk sykepleier) går systematisk gjennom hendelsen med de nærmeste berørte. NB! Her er det viktig at informasjonen har utspring i innsatspersonell med førstehåndskunnskap om hva som har skjedd (evt. gi tilbud om at politi kommer og orienterer). Gjennomgang gjennomføres også for de som fant avdøde eller var i nærheten der evt. dramatikk utspant seg. Dette kan gjøres etter modell av debriefing eller defusing, og kan gjennomføres med enkeltpersoner eller grupper (se Tiltak/debriefing). Om samtaler finner sted samme dag som mordet har funnet sted bør en ikke stimulere til en samtale om de emosjonelle sidene ved hendelsen da dette kan forsterke minnene fra hendelsen. Søvn innen de seks første timene etterpå bør unngås av samme grunn.
  • Samtalen bør inneholde etterlattes beskrivelse av hendelsesforløp, sanseinntrykk, tanker og reaksjoner, og supplere berørte med faktaopplysninger og omstendigheter rundt mordet. NB! Om en eller flere av de etterlatte, berørte eller andre har vært tilstede under mordet eller sett den døde, må samtaler om disse inntrykkene gjennomføres atskilt fra dem som ikke har sett, for å unngå unødvendig eksponering for detaljer.
  • Informere om vanlige reaksjoner på traumatiske hendelser og råd om hvordan disse kan dempes (se Reaksjoner) og (www.krisepsyk.no /Hjelp).
    • Avhengig av den enkelte berørte families situasjon og enkeltindividets alder, tilstand, spørsmål og initiativ, vil det variere en del hva man kan ta opp og informere om på hvilket tidspunkt. I løpet av akuttfasen og den videre oppfølgingen er det en rekke tema som de etterlatte kan forberedes på, gis forståelse for, lære eller opplyses om (se Tiltak/støttesamtaler).
    • Ha avklart på forhånd hvilke yrkesgrupper som har ansvar for hvilken type informasjon overfor de etterlatte og berørte.
    • Informasjonen bør vær både muntlig og skriftlig.
    • Informasjon om normale reaksjoner ved ”unormale hendelser” og ”ivaretakelse av barn som etterlatte”, anbefales trykket opp og gitt til nærmeste berørte som skriftlig materiale. (se www.krisepsyk.no / Temasider – ”Når et familiemedlem myrdes”)
  • Tilbud til etterlatte om følge til identifisering av avdøde og informasjon på sykehuset. Tilgang til informasjon om resultater fra obduksjonsrapport må her skje gjennom politiet. Dette skjer ikke automatisk og må skje gjennom bistand fra politi, kriseteamet eller bistandsadvokat, eller ved at pårørende selv tar kontakt med avdeling for rettsmedisin.
  • Råd til etterlatte om anledning til å se den døde, og gjennomføring av minnestund og begravelse (se Ritualer).
  • OBS! Dersom barn er nære etterlatte:
    • Råd mht. barn som pårørende, og barn og ritualer, (www.krisepsyk.no/Temasider/Sorg), og (se Ritualer).
    • Informere foreldre og gjerningsmannens voksne pårørende om barns reaksjoner og behov for støtte etter traumatiske dødsfall (www.krisepsyk.no /Temasider/Sorg).
    • Hjelp til å informere etterlattes og gjerningsmannens barn om det som har skjedd (www.krisepsyk.no /Temasider/Hvordan snakke med barn om (selv)mord?).
  • Barn av gjerningsmannen må gis ordentlig opplysning og ivaretakelse i tiden etter drapet. Dersom far har tatt livet av mor eller omvendt, må barnet ivaretas av barnevernets institusjoner eller andre nære pårørende som er skikket for dette. Videre oppfølging skjer da via disse instansene. (Se – Hendriks, Black, & Kaplan, 1993)
    • Pårørende etter gjerningsmannen må informeres om rettigheter for barn som har foreldre i fengsel.
  • Undersøke om nær familie/sosiale nettverk er tilkalt for å bistå etterlatte/sterkt berørte gjennom de første døgnene. Mange etterlatte ved mord kan i de første døgn trenge døgnkontinuerlig tilstedeværelse fra nære nettverksmedlemmer som ivaretar enkle fysiske behov, f.eks. at de får i seg mat og drikke og legger seg til å hvile.
  • Fordi hus og hjem av hensyn til etterforskningen kan bli avstengt er det viktig at noen tar ansvar for å løse praktiske behov ift. husly, klær, penger, etc.
  • Vurdere behov for praktisk hjelp ift. krevende omsorgsoppgaver til berørte parter.
  • Medisinsk konsultasjon/behandling kan være nødvendig. Hyperventilering, akutte angsttilstander, besvimelser eller lignende kan ses. Sedaterende behandling kan være nødvendig, men det er viktig at personer ikke blir medisinert unødvendig.
  • Vurdere behov for henvisning til spesialisthelsetjenesten, og vurdere behov for videre oppfølging (se Kartlegging).
  • Kriseteamet bør også ha utpekt en mediekontakt som kan samarbeide med politiet om hvordan man uttaler seg/ikke uttaler seg til media ift. mordet, etterlatte og gjerningsmannens familie (se Media).
  • Dersom avdøde var i arbeid, sørge for at vedkommendes arbeidsplass, samt etterlattes evt. arbeidsplass(er), blir orientert. Dette må skje i samarbeid med de etterlatte, slik at arbeidsplassene kan iverksette sine tiltaksplaner ved mord. Håndtert riktig kan kolleger ved arbeidsplassene bli en viktig støtte for nærmeste berørte (se Ressurser/samarbeid – arbeidsplassen).
  • Traumespesifikke kartleggingssamtaler kan være nødvendig i vennenettverket (se Kartlegging).
  • Praktisk hjelp med mindreårige barn, husarbeid, matstell eller avlastning av nærmeste berørtes omsorgsoppgaver kan være helt nødvendig for en del etterlatte etter mord de første dagene etter hendelsen. Kriseteamet bør se til at slike oppgaver ivaretas av sosiale nettverk, og dersom det ikke skjer, iverksette nødvendige hjemmehjelpstiltak. Dersom avdøde ble drept ved skyting i hjemmet, vil det være av avgjørende betydning at kriseteamet, i overensstemmelse med de etterlatte, sikrer seg at noen tar ansvar for vask og rydding (eks. begravelsesbyrå). Blir nærmeste berørte overlatt dette til seg selv, kan slik opprydding være svært traumatiserende for de etterlatte, både på kort og lang sikt.
  • Veilede og støtte etterlatte i møte med gjerningsmannens pårørende dersom etterlatte ønsker det og vil ha nytte av det.

+ Tiltak for vennenettverk

  • Tiltak for venner når unge mennesker er myrdet. Langt flere enn den berørte familien er som oftest rammet ved mord generelt, og for unge spesielt. Ungdom søker sjelden hjelp for egen del, og kan slite med mange vonde reaksjoner på et mord. Noen mord vil dessuten kunne gi grobunn for gjengoppgjør eller hevntanker. Tiltak for ungdomsgrupper kan således være av stor preventiv virkning på flere vis. Aktuelle tiltak for å ivareta berørte ungdom kan være:
    • Gjennomgang av hendelsesforløp, normalisering av reaksjoner og informasjon om selvhjelpsmetoder (www.krisepsyk.no /Temasider – selvhjelpsmetoder).
    • Fange opp ungdom som trenger tettere oppfølging (se Kartlegging).
    • Informasjon om mordet og hvordan det skjedde (dersom familien synes det er greit), også for å hindre ryktespredning. Mange unge vil gjerne støtte opp om den nærmeste familien til sin avdøde venn, men kan være usikre på hvordan dette skal gjøres, og hjelp til å komme over den første barrieren kan være viktig. Her er det store forskjeller fra ungdomsmiljø til ungdomsmiljø.
    • Tilbud om informasjon til skole, og eventuelt arbeidsplass (i samråd med de etterlatte og politiet), for å redusere ryktespredning og engstelse.
    • Aktuelle tiltak:
    • – Råd om gjennomføring av ritualer, f.eks. organisering av besøk til dødsstedet (dersom ungdommene ikke allerede har gjort dette på egen hånd) (se Ritualer/”spontanalter”).
    • – Forberedelse på minnestund og begravelse, evt. være med å utforme (dersom nærmeste etterlatte ønsker det).
  • Informere om litteratur tilpasset aldersgruppen (f.eks. Ranheim, U. (2002). ”Vær der for meg”, og Bugge, K. (1997). ”Også unge trenger støtte i sorgen”).
  • Stimulere til at ungdom finner egne uttrykkskanaler, for eksempel gjennom musikk som ved selvmord (www.krisepsyk.no /Temasider – Unges situasjon ved selvmord/mestringsstrategier) eller via å lage Web-side for å uttrykke sin sorg og fortvilelse.
  • Venner til unge som myrdes er en høyrisikogruppe og en bør være oppmerksom på behov for kartlegging og hjelp ift. depresjon og PTSD, eventuelt gjennom kliniske intervju (se Kartlegging).

+ Tiltak for skole og barnehage for avdødes barn

  • Tiltakene samkjøres med skolens eller barnehagens egne planer for kriser og dødsfall og aktuelle tiltak kan være:
  • Informere klasse eller barnehageavdeling (i samråd med de etterlatte og foreldre) for å starte bearbeiding, gjøre det lettere å forholde seg til de etterlatte og bidra til å hindre ryktespredning.
  • Gjennomføre ritual for å minnes den som er død (se Ritualer og Ressurser/samarbeid/ skolen) (www.krisepsyk.no /Temasider – Sorg hos barn).
  • Forberedelse til å delta i begravelse, evt. også minnestund.
  • Aktiviteter i klasserom og barnehage for å la barna uttrykke tanker og savn, for eksempel gjennom tegning, snakke om det som har skjedd i grupper, felles oppmerksomhet til den omkomnes familie.
  • Vurdere behov for tilrettelagt undervisning, fritak fra prøver for barn som er etterlatte (se Barn og unge). Eventuelle tiltak på skole og arbeidsplass kan i enkelte tilfeller også være aktuelt for gjerningsmannens nærmeste berørte, og da i samråd med dem.

+ Tiltak for innsatspersonell eller hjelpepleiere

I enkeltsaker er det vanligvis ikke nødvendig med oppfølging av innsatspersonell ved mord, men det er viktig med regelmessig gjennomgang omkring hvordan hjelpetiltakene fungerer. (I tilfeller der kriseteamet blir særskilt berørt, se ”Tiltak for hjelpere” under "Transportulykker")

+ Tidsrammer og overføring til videre oppfølging

  • Akuttfasen da kriseteamet iverksetter en del tiltak avsluttes ofte etter 1 uke (etter begravelsen).
  • Dersom kommunen har få innbyggere og er liten i utstrekning, vil det være kriseteamets fagpersoner som følger opp videre, fordi kommunen ofte ikke har mange andre profesjonelle å spille på. Teamet lager da en plan for videre oppfølging av familien eller de ulike enkeltindivid eller berørte grupper. Har kommunen få innbyggere som bor spredt (eks. utkantkommuner), kan det være hensiktsmessig å forholde seg som i punkter under forutsatt at det fins fagpersoner rundt i kommunen.
  • Dersom kommunen har mange innbyggere, og de bor tett (eks. byer), knytter kriseteamet kontakt til fagpersoner i kommunen som har ansvar for nærområdet som de berørte bor i. Kriseteamet anbefaler omfang og videre oppfølging basert på hva som til nå er gjort eller igangsatt av tiltak overfor de berørte.
  • Noen sentrale veiledende kriterier for hvem som særskilt skal følges opp videre:
    • Avdødes nærmeste etterlatte (voksne og barn/unge).
    • Gjerningsmannens nærmeste pårørende (voksne og barn/unge).
    • Personer som har funnet avdøde eller overvar et eventuelt dramatisk handlingsforløp.
    • Involverte utryknings-/hjelpemannskap.
  • Noen sentrale kriterier som øker behov for videre og mer intensiv oppfølging:
    • Høy sanseeksponering eller høy grad av traumatiske etterreaksjoner.
    • Individ/familier/grupper med psykososiale vansker eller familievold forut for mordet.
    • Når en ser at voksenpersoner ikke er i stand til å fylle omsorgsroller, f.eks. overfor mindreårige barn eller gamle og syke.
    • Etterlatte eller gjerningsmannens pårørende med dårlig/lite sosialt nettverk.
    • Mennesker som tidligere har strevd med psykiske problemer eller lidd smertefulle tap.
  • For å sikre mest mulig stabilitet for de berørte, bør den person fra kriseteamet som de har hatt mye kontakt med fortrinnsvis være kontaktperson for individet/familien også i den videre oppfølgingen. Denne personen bør kommunisere tett med fastlegen, som vil være sentral i den videre oppfølgingen av enkeltindivid. Kontakt eventuelt også barnevernet i forhold til gjerningspersonens barn.
  • Leder av kriseteamet (evt. en annen ansvarlig i kriseteamet) bør ha ansvar for å påse at videre oppfølging kommer i gang og for eventuell overføring til andre instanser.
 

3. Den videre oppfølgingen

Mål: Gi etterlatte (og evt. gjerningsmannens pårørende) den psykososiale hjelp og støtte over tid som de trenger, for gradvis å gjenoppta en normal hverdag. Bidra til å normalisere de etterlattes tanker, følelser og reaksjoner som en viktig del av sorgbearbeidelsen. Søke å hindre at den traumatiske opplevelsen får befeste seg som fysisk eller psykisk sykdom, eller gi unødvendig lidelse for de berørte som vanskeliggjør deltakelse i arbeidsliv, skolegang, eller sosialt liv.

Virkemidler: Målsettingen oppnås gjennom klare skriftlige rutiner for regelmessig kontakt med nære etterlatte og, ved sammen med dem, fortløpende vurdere behov for tiltak, videre undersøkelser og eventuelt gi nødvendig hjelp og støtte. Kontakt og tilbud om hjelp bør være der det første året etter mordet og for noen etterlatte kanskje enda lengre.

+ Koordinering og ansvarsfordeling

  • Telefonkontaktrutinen sikres alle nære etterlatte ved mord gjennom en klart definert kontaktperson fra KT eller fastlegen. Denne personen koordinerer videre oppfølging.
  • Skole og arbeidsplass følger sine rutiner videre i det omfang som er skissert i den enkelte plan. Skole har ansvar for ivaretakelse av berørt elev, mens arbeidsplassen ivaretar arbeidstakere som har mistet kollega/venn.

+ Arbeidsform

  • Kriseteam-etterlattemøte en måned etter dødsfallet.
  • Kriseteam-etterlattemøte ca. tre måneder etter dødsfallet.
  • Telefonkontakt-rutine: f.eks. 2- 4-8-12 måneder etter dødsfallet.
  • Dersom nære etterlatte signaliserer ulike behov for hjelp (medisinsk, traumeterapeutisk intervensjon, familierådgivning, spesifikk barnefaglig hjelp, sjelesorg, støttesamtaler eller praktisk-, økonomisk eller juridisk hjelp) ved den rutinemessige henvendelsen fra kriseteam-kontakten, henvender kriseteam-kontakten seg til relevante hjelpeinstanser i kommunen og skaffer slik hjelp.
  • Forberedelse på og støtte gjennom møtet med rettsapparatet.

+ Tiltak

  • Videreføre påbegynte støttesamtaler fra prest, psykolog, psykiatrisk sykepleier, etc. Likeledes fortsetter medisinsk behandling/konsultasjon, praktisk avlastning etc., som er påbegynt i akuttfasen.
  • Videreføre forebygging av psykososiale vansker gjennom repetering/supplering av informasjon fra akuttfasen (se Tiltak/støttesamtaler) på kriseteam-etterlattemøte en måned etter dødsfallet. Støttesamtalene i langtidsoppfølgingen vil avhenge noe av hva som er tatt opp i akuttfasen, og hva det har vært naturlig og riktig å vente med. Følgende tema vil likevel oftest være sentrale i langtidsoppfølgingen:
  • Sosiale omkostninger og følelse av å stå alene i sorgen
  • Andres forventninger om hvordan man bør forholde seg til tapet/traumet
  • Realistiske tidsperspektiver på sorg, reaksjoner og vansker
  • Slitasje på parforhold
  • Hvordan mordet kan påvirke videre samliv (dersom ikke partner døde)
  • Bekymring for mindreårige berørtes utvikling og reaksjoner
  • Den døde, savnet og tomrommet
  • Hvordan mestre hverdagen
  • Videre behov for praktisk hjelp/avlastning, evt. koble inn forebyggende barnevern ved behov
  • Familiens fungering i den nye situasjonen
  • Spørsmål rundt obduksjonsrapport, rettssak
  • Hvordan takle merkedager og påminnere
  • Traumespesifikk kartlegging/screening av PTSD, angst, depresjon, og komplisert sorg iverksettes på kriseteam-etterlattemøte tre måneder etter dødsfallet (se Kartlegging).
  • Vurdering av behov for forlenget sykmelding.
  • Sikre at etterlatte holdes orientert om etterforskningen og får informasjon om den kommende rettssaken.
  • Sikre ivaretakelse av etterlatte før og under rettssaken.
  • Tilbud om støttesamtale etter rettssaken.
  • Kontaktetablering til andre berørte, f.eks. gjennom kontakt med andre som har opplevd en lignende situasjon (eks. Stine Sofies stiftelse).
  • Informasjon om viktigheten av å nyttiggjøre seg hjelp fra venner, familie og øvrige sosiale nettverk.
  • Når unge mennesker er myrdet:
    • Oppfølgingssamling for venner (f.eks. av ungdomsleder, lærer, prest) med fokus på livet videre, hvordan takle egne reaksjoner, kriterier for å søke mer hjelp og forsøk på å fange opp ungdom som trenger henvisning videre (se Barn og unge).
    • Oppfordre vennenettverk til å holde kontakt med unge etterlatte søsken/ foreldre.

+ Tidsrammer

Kontakten med etterlatte og gjerningsmannens pårørende bør vedvare i alle fall inntil årsdagen etter mordet. Et viktig kriterium for avslutning av kontakt er at de etterlatte/berørte opplever at de kan ta del i dagligliv og fritid uten at reaksjonene etter mordet hemmer deres deltakelse og livsutfoldelse.

  • Ideell hyppighet: Kriseteam-etterlattemøte etter en måned og etter tre måneder fra dødsfallet, supplert med telefonkontakt-rutine: f.eks. 2- 4-8-12 måneder etter dødsfallet. Dette kan evt. følges opp av fastlegen i samarbeid med kriseteamet.
  • Dersom berørte uttrykker manglende interesse for kontakt, f.eks. i starten eller ved et av de foreslåtte kontaktpunktene, bør en respektfullt trekke seg, etter å ha bedt om lov til å kontakte vedkommende på et senere (angitt) tidspunkt. De berørte bør opplyses om den kunnskap man har om variasjoner i opplevelse av behov for hjelp over tid, samt det normale ved et svingende sorgforløp hos etterlatte ved brå død. Dersom berørte ikke ønsker videre kontakt, bør de opplyses om person eller telefonnummer som kan kontaktes ved eventuelt senere opplevd behov for hjelp.
  • Etter et år bør kriseteamet/fastlegen vanligvis kunne forholde seg mindre utstrekkende og aktivt med psykososial oppfølging overfor de etterlatte og fortsette klientkontakt/lege-pasientforholdet som tidligere. Ved tegn på isolasjon eller andre former for passivitet bør, likevel den aktivt utstrekkende fasen fortsette utover det første året.

+ Kommentarer

Videreoppfølgingen består bl.a. i oppfølgingssamtaler som gradvis spres utover i tid. Disse må bl.a. ta opp familiekommunikasjon om dødsfallet, søskenreaksjoner, familiedynamikk, meningsaspekter og selvhjelpsmetoder. Fordi et mord, i tillegg til sorgen, innebærer et stort traume, oftest forbundet med sinne mot gjerningsmannen, er det viktig å vurdere om familiemedlemmer trenger oppfølging av psykolog for å få hjelp til mer spesifikke problemer (se Reaksjoner/komplisert sorg). Gjerningsmannen er også i mange tilfelle i familie med de etterlatte, slik at når far dreper mor, vil de etterlatte i tillegg også være gjerningsmannens pårørende. Tilbud må igangsettes ved behov, ved at fagperson/kriseteam som har ansvar for oppfølgingen følger kommunens rutiner og avgjør, i samråd med den/de pårørende, hva som er nødvendig psykososial hjelp.

Hyppighet av kontakt må vurderes i hvert enkelt tilfelle, men ta sikte på kontakt i forbindelse med merkedager og høytider. Oppgaven for fagpersoner er å være realistisk i forhold til varighet av sorgprosess og være aktive i å tilby støtte og hjelp. Fra forskning vet vi at etterlatte har behov for å:

  • Forsøke å forstå motiv og utløsende årsaker til dødsfallet. (NB! barn og unge har behov for alderstilpassede forklaringer/samtaler)
  • Snakke om dødsfallet og opplevelser rundt det
  • Sortere og sette ord på følelser og tanker; særlig sinne, bebreidelser mot andre, hva en kunne gjort for å forhindre dødsfallet, m.m.
  • Diskutere og få råd for å takle barns reaksjoner og vansker
  • Få råd om praktiske og sosiale problemer